En skikkelig vrangpeis!

Når jeg presenterer ordet “vrangpeis” nikker folk litt sånn gjenkjennende og tenker på en vrangpeis de har møtt i det siste… Mhmmm! Den typen menneske ja! Som absolutt ikke KLARER å lytte til noen andre sine meninger enn sine egne. Den typen som snakker til folk og ikke med folk. Som går over lik for å få det som de vil. Som durer på i sin gode tro på at det er DE som har den eneste rette løsningen, og at det bare er spørsmål om tid og overbevisning før den andre forstår at det er DE som har rett. Som gjerne bruker skitne triks for å føle at de har “vunnet” diskusjonen, som om det var en objektiv observasjon! Jeg har observert en del samtaler hvor begge parter tilsynelatende føler at de har “vunnet” diskusjonen – kanskje fordi de begge bare har lyttet til sine egne meninger, og ikke engang har fått med seg at den andre overhodet ikke var enig. Så går de der da, fra samtalen, i den tro at de har “vunnet”…og så har ingen av de egentlig oppnådd noe som helst, annet enn at begge tror enda sterkere på det samme som de trodde fra før.

Er det å være en vrangpeis egentlig en rolle, karaktertrekk, personlighet, noe man er født med og dømt til å være livet ut? Eller kan det være at vrangpeis er en tilstand? Kan en persons vrangpeis være en annens helt? Kan en være vrangpeis i det ene øyeblikket og en omsorgsfull, raus person i det neste? Er vrangpeis noe man kan være i seg selv, eller vil det alltid være fra noen annens ståsted, sett med en annens øyne? Jeg tror det siste…
Fordi ingen jeg har ansett som en vrangpeis i øyeblikket har noen som helst forestilling selv om at de er en vrangpeis! Kanskje har jeg selv vært vrangpeis uten at jeg hatt noen anelse om det, eller noen intensjon om å være det? Mest sannsynlig…
Likevel har vi en slags oppfatning av at når så-så-mange mener det samme, så er det objektivt sett riktig. Når 8 av 10 synes han eller hun er en vrangpeis, er det sånn! Da er bevisene så sterke at det blir sant. Men hva hjelper det om ikke vrangpeisen selv synes det?

Det som er helt sikkert er at noen mennesker oftere må ty til sin makt eller posisjon for å bestemme og få det som de vil, mens andre oftere blir enige om gode løsninger sammen med andre mennesker.
En klok dame sa til meg en gang: “Når aille rundt de bynn å bi hæstkukæ, e dæ på tide å sjå se i speilet”!
Denne setningen har mange ganger reddet meg fra å havne i konflikt med de rundt meg. Når jeg kjenner at “alle” rundt irriterer meg og tar feil, er det på tide å se innover og spørre meg selv om JEG lytter til de rundt meg. Om jeg lytter godt, vil jeg klare å forklare hva jeg mener, akseptere at den andre kanskje mener noe annet, og dermed ha større tilbøyelighet til å komme frem til en god løsning. Kanskje ikke nøyaktig den løsningen jeg ville valgt, men en løsning man kom frem til i enighet.
Min erfaring er at alle tror de sitter på den beste løsningen, hvilket er helt naturlig siden det var den løsningen som kom til oss i øyeblikket! Selvfølgelig tror vi mest på det vi kommer på selv! Problemet oppstår når vi tror så hardt på at det er den eneste løsningen at vi stenger av for andre ideer – da står vi fast, og blir stri, usaklig, kanskje til og med ufin mot den andre – og ender opp med å være en vrangpeis! Om vi er åpen for andres ideer og kan lufte ting uten å tviholde på vårt eget syn, vinner ofte den aller beste løsningen fram. Dette forutsetter at begge parter lytter åpent til hverandre – og samtidig tror på at den andre også ønsker en god løsning. Denne tilliten har ofte stor betydning og lite fokus når konflikter oppstår…

Så, hvordan håndterer man en vrangpeis om man skulle støte på en?
Jeg har nok, uten helt å være så bevisst det, forsøkt så godt det lar seg gjøre å unngå å henge med de jeg til stadighet opplever som vrangpeiser. Rett og slett fordi det ikke kjennes bra å bruke tiden min på å snakke med folk som egentlig bare snakker med seg selv. Jeg kan også ta meg i å “jatte med for fredens skyld” – som i og for seg fungerer utmerket da en vrangpeis sjelden lager bråk så lenge de får det som de vil. Bakdelen med dette er at relasjonen blir dårligere og diskusjonene mindre fruktbare og interessante.

Det finnes nok ingen fasit på hvordan man skal håndtere en vrangpeis. Noen ganger vil det kanskje være jeg selv som er vrangpeisen, og da vil jeg mest sannsynlig ikke se det før det hele er over, så verktøy ville ikke hjulpet meg uansett. Likevel er det noen punkter jeg har tatt med meg som hjelper meg å håndtere situasjonen bedre i mitt møte med de jeg opplever som vrangpeiser:

En vrangpeis vil aldri selv mene at han/hun er det, og vil dermed ikke være en vrangpeis med vilje
Jeg kan ofte velge selv om jeg vil ha mye med vedkommende å gjøre eller ikke, og når jeg ikke kan velge det selv, kan jeg velge å akseptere at vedkommende ser verden på en annen måte enn jeg selv gjør, og dermed ikke forvente at vi skal se det samme
Jeg tror oppriktig at ingen ønsker å være en vrangpeis, men man kan ende opp med å være det likevel. Ingen som har det trygt og godt i seg selv ønsker å være kjipe mot andre – de fleste mener de har rett eller grunn til å behandle andre på den måten de gjør, eller de har rett og slett ikke kapasitet til å finne bedre løsninger. Det kan vise seg som en form for umodenhet eller utålmodighet med situasjonen
Jeg kan velge om jeg vil se på vedkommende som en vrangpeis eller en som har mistet grepet. Min tilnærming til de to er nemlig ganske ulik…
I mine øyne er det straff nok i seg selv for vrangpeisen å måtte leve med å møte frykt, unngåelse eller motstand hele tiden

Jeg spurte min datter på 15 hva hun ville gjort om hun måtte forholde seg til en vrangpeis. Hun svarte momentant: “Kill´em with Kindness”!

Jeg har trua på neste generasjon 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *