Nyttårsønske fra Gaza
Jeg sitter på nattevakt og det går mot de aller siste timene av den aller siste vakta på den aller siste dagen av dette året. Jeg tar meg i at jeg synes litt synd på meg selv mot slutten av nattevakta. Kroppen er tung og vil aller helst sove godt under dyna hjemme, nå mens vinden uler utenfor ruta på St Olavs.
Så kommer jeg på mitt rykende ferske nyttårsforsett!
Da jeg var på middag med venner før nattevakta mi ble vi enige om å skrive ned noen nyttårsforsetter - helst noen som skulle gi oss et rikere, morsommere eller koseligere 2026.
Jeg må innrømme at jeg syntes det var litt vanskelig dette året, å skulle ha fokus på hvordan jeg kunne ha det enda bedre - jeg som bor i et land hvor vi har alt vi egentlig trenger, bare fordi vi er født her..
Mot slutten av året jobbet jeg og fem andre i tre uker på et sykehus i Gaza, gjennom organisasjonen NORWAC (Norwegian Aid Committee).
Der traff jeg Esraa - et menneske jeg aldri kommer til å glemme!
Esraa er 29 år, sykepleier med mastergrad innen sårbare barn i utfordrende kontekst og en drøm om en dag å kunne ta doktorgrad innen folkehelse, når hennes verden blir et roligere sted, som hun selv uttrykte det.
Esraa forsørger 8 gjenlevende i sin familie. Deres hjem er bombet sønder og sammen, de har blitt fordrevet fra nord til sør, og tilbake nordover igjen. For å komme seg til jobb må hun gå en time, det samme når hun skal hjem - som hun kaller teltet hun nå bor i.
Esraa er en av de heldige som får lønn for jobben sin på sykehuset, siden det også er mange Palestinske helsearbeidere i Gaza som jobber som «volunteers» - frivillig - mens de er utsatt for okkupasjon og folkemord.
Esraa er en av de dyktigste sykepleierne jeg noen gang har møtt. Ikke bare er hun faglig sterk og både grundig og effektiv i sin utførelse av sykepleierfaget. Men hun har en måte å være med folk på som er imponerende. Hun sjonglerer pasienter og kollegaer med oversikt, vennlighet og en god dose lun humor.
Jeg skjønte fort at Esraa var et slags knutepunkt på avdelingen, og hun snakket veldig godt engelsk, så da jeg skulle på 24 timers vakt i akuttmottaket var jeg veldig glad for å jobbe sammen med henne.
I løpet av 24 timer på akutten tar vi imot «blast injuries» (eksplosjonsskader), splintskader, skuddskader, fallskader fra livsfarlige ruiner, hjerteinfarkt, hjerneslag og mange pasienter med dårlig regulert diabetes, hypertensjon, hjertesvikt, epilepsi og alt annet som kan behandles - om ikke medisinene hadde ligget under de mange ruinene - eller om nødhjelpen som står på grensen faktisk hadde kommet inn i Gaza og i de rette hender.
6 pasienter døde i løpet av vakta, og den syvende trolig like etter jeg hadde lagt meg på rommet hvor vi bodde på sykehuset. Jeg hadde to minutter å gå hjem til en seng og pledd, med vegger rundt meg. Esraa hadde en time å gå til teltet sitt.
Midt i vakta fant jeg et brev Esraa hadde skrevet - ikke til noen egentlig, men hun pleier å skrive slike brev - for å minne seg selv på hvem hun er, etter to år med bombing, umenneskelig behandling, fordrivelse, tap, sorg og knallharde vakter.
«I want to be a reminder that even in a world that can be cruel, there is still room for gentleness - that love exists, that hope still flickers, that kindness can survive, even in the hardest of places» Esraa, Gaza 2025.
Hvis Esraa kan beholde håpet og troen på det gode, kan jammen jeg også klare det.
Så mitt nyttårsforsett for 2026 er å se etter de som er en påminnelse om det gode, slike som Esraa. De som beholder håpet og gjør verden til et bedre sted. Å løfte de, snakke om de, støtte de, bidra der jeg kan, hjelpe andre å bidra der de kan - og aldri miste håpet om at godhet kan vinne - selv når det ikke ser sånn ut.
«May I still be full of love, may I still see hope in everything cruel. I hope I will never become something that once broke me - that even when the world seems harsh, I want to keep believing there is still good in people» Esraa, Gaza 2025.
Og jeg tror oppriktig at dette nyttårsforsettet også vil gi meg et rikere, morsommere og koseligere 2026.
Godt nyttår <3